Søvn som statussymbol?

I natt sov jeg ti timer i strekk.

Det er helt utrolig, jeg kan ikke huske sist jeg sov syv eller seks.

Første tankens om slo meg:

Shit. Jeg har kastet bort hele dagen!

BS.

Tidligere har jeg hatt et absurd syn på søvn.

Jeg har vært SÅ stolt av at jeg ikke trenger mer enn to-tre timer (noe jeg selvfølgelig gjorde, jeg var bare så stressa at jeg ikke klarte å roe meg og holdt meg gående på adrenalin inntil jeg krasja fullstendig.)

Men det var jo stas å tro at jeg hadde så mye viktig å utrette at jeg ikke kunne ta meg tid til å hvile og at jeg nikket enig når folk uttalte at man kan sove når man er død. YOLO.

(Jeg rødmer mens jeg skriver.)

Det ligger en viss status i alltid å være busy. I å ikke ha tid til å hvile enda så sliten man er eller, dersom man kan, så klart, ta fri i helgene eller ta ut ferie.

Men jeg tror det er i ferd med å endre seg.

Jeg tror at det å ha MULIGHET til å prioritere hvile og søvn kan bli et statussymbol.

Uavhengig av det - jeg hadde ikke tenkt til å skrive om status i det hele tatt, bare skryte av at jeg, for å bruke en klisjé, sov som en baby i natt - jeg skal prioritere mer søvn fremover.

Ikke ti timer, kanskje, det blir vel å legge lista høyt, men mer hvile, uten tvil.

Lever med to eksperter, så kan jo la meg inspirere:

Nå er det straks natt i Denver og morgen i Norge - ønsker deg, dersom det er der du befinner deg - en fin dag.

Kanskje med en liten nap?