Kan mørket inspirere?

Bare en tanke jeg må lufte.

Jeg jobber en del på biblioteket og kommer innimellom i snakk med folk (jeg har skrevet om at jeg synes det er feil å si at amerikanere er typisk det ene eller det andre, men det finnes kanskje et unntak: folk er generelt veldig interesserte. Og nysgjerrige.)

En journalist jeg snakker med innimellom avslørte at hun veldig gjerne vil skrive en bok. Hun vet bare ikke helt om hva. Fordi jeg allerede hadde delt at jeg skrevet om egen erfaring med spiseforstyrrelser sa hun i går at jeg er heldig som liksom har en historie. Noe å dele. Det må være fint å kunne hente noe i "mørket sitt."

Jeg hopper over det provoserende i utsagnet og velger å tro at hun utelukkende snakket om heldig i forbindelse med tekst, ikke erfaringen generelt.

Før jeg kommer til poenget må jeg gi henne rett i én ting:

På en noe absurd måte ga sykdommen meg muligheten til å skrive. Den kom ikke gratis, så absolutt ikke gratis, men jeg vet ikke hva jeg, som tjueåtteåring, ville hatt å dele uten erfaringen med spiseforstyrrelsen.

Og jeg vet ikke om jeg hadde oppdaget hvor glad jeg er i å skrive dersom jeg ikke hadde startet der, med den såkalte historien min.

Men det var ikke det jeg ville frem til, det jeg vil lufte er dette:

Kan man egentlig inspireres av "mørket sitt"?

Min erfaring er at en depresjon gjør at verden krymper ned til ingenting. At det ikke er noe å hente i tomhet og isolasjon. I min håpløshet fantes verken kreativitet eller nysgjerrighet. 

Og likevel er det jo mye fokus på "lidende kunstnere".

Hvorfor? Jeg er helt enig i at det som er vanskelig kan brukes til noe godt, men må det gjøre vondt å produsere noe? 

Som sagt - bare en tanke jeg måtte lufte.

Håper jenta finner noe å skrive om - noe som spirer og gror ut av noe positivt. En lysfontene eller noe. ;)

IMG_0540.JPG