Der var du, ja?

Hei, der var du igjen, ja?

Og jeg er så klart like overrasket som jeg alltid er. I det minste er jeg det når det første panikkanfallet rammer.

Men så minner jeg meg på at angsten alltid vil være en del av meg, at den dukker opp når jeg minst trenger det og minst venter det, og at den ikke gjør meg svak.

For meg er det siste veldig viktig.

At man har en utfordring man prøver å takle og leve med har nemlig ingenting med svakhet å gjøre. Det føles så absolutt ikke sånn akkurat nå, her jeg sitter med en klump i halsen som ikke vil svelges vekk og ikke klarer å trekke pusten skikkelig, men jeg velger å tro at de av oss som prøver å gjøre det beste ut av disse anfallene - i dette tilfellet ettervirkningene av ett - på sett og vis blir litt sterkere.

Jeg har så liten lyst til å trykke på "publish" nå. Ikke fordi jeg skammer meg eller fordi dette vil ødelegge et ellers rosenrødt bilde av mitt liv (ha!), men fordi jeg ikke orker å lure på om noen tenker at dette er sutrete. (Har forresten skrevet om det samme tidligere.)

Og nettopp derfor skal jeg publisere.

For jeg har kun én kur som fungerer mot angst: Å utfordre den. Ikke miste meg selv i den. (Tidligere: lettere sagt enn gjort. Nå: litt enklere.)

Så, ja: Publish.

Og forhåpentligvis kan jeg snart si:

På gjensyn!

Og være litt mindre sjokkert når den dukker opp igjen på nytt.