Min pekefinger

Forsøk på å droppe å være en hissigpropp:

Jeg var lenge kritisk til bloggere som fronter perfeksjon. Og delvis er det på sin plass, jeg mener det er viktig å sette spørsmålstegn ved hvilken innflytelse de, som en generell gruppe, har i samfunnet og hvilken rolle de spiller når det kommer til perfeksjon- og kroppspress, konsumerisme og materialisme og et generelt fokus på utseendet.

For min egen del har jeg nå valgt å trekke til meg den fingeren som pleide å peke på jenta i rosa undertøy: ”du er ikke et godt forbilde!”

Og jeg retter den mot meg selv, jeg sier: ”du er ikke et offer.”  

Denne helomvendingen skyldes ikke at jeg plutselig mener at rosabloggere er gode forbilder.

Den innebærer ikke at jeg gleder meg over hvilke verdier vi, som samfunn, opphøyer.

Den innebærer ikke at jeg ikke drømmer om at vi skal drømme om mer enn drømmekropp og drømmehjem og drømmeliv.

Den innebærer heller ikke at jeg har mistet all sympati med de som skriver at de klyper seg i magen ved synet av pulsklokker med masse forbrente kcal og cottage cheese med ”sunnifisert müsli” servert i eggeglass.

Men den innebærer at jeg er mer realistisk og løsningsorientert.

Heller enn å mene masse om andres prioriteringer har jeg bestemt meg for å være en del av den stadig sterkere motvekten. Ikke ved å fremme potetgullspising til frokost, oppfostring av hybelkaniner eller ved å gjøre narr av de som ikke deler mine verdier. Men ved å oppfordre andre til å utforske sin personlige definisjon på et optimalt liv.

Fordi standarden for hvem vi skal ligne og hvordan vi bør leve er så innarbeidet i kulturen vil det ta tid å endre. Men vi er allerede i gang. Motbølgen er synlig i kampanjer, kronikker og artikler med fokus på sårbarhet og åpenhet og en generell avstand fra den generelle og slitsomme perfeksjonismen.

Som bare er utrolig kjedelig.

Jeg har vokst mye ved å tørre å mene noe - også offentlig. Men jeg innser at jeg innimellom bare stanger hodet mitt i en vegg om jeg stadig skal kritisere noen som prioriterer på en måte jeg ikke forstår - det leder til mer frustrasjon enn endring.

Pekefinger mot meg selv: Hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg bidra?

Boken min. Håper jeg.