Ugress av skyhøy kvalitet

Når man kommer i mål med noe er det digg å ta fatt på alt som har ligget i dvale mens man har holdt på. Ikke sant?

Inntil man oppdager at ingenting har ligget i dvale i det hele tatt, at det faktisk har vært snakk om vill vekst både inne og ute:

Det som er fint, tenker jeg, er at det nesten ser ut som om jeg har plantet løvetannlignende vekster i et bed, at det var min INTENSJON å lage en grønn oase i en ellers brunsvidd hage?

Der det nå er jord pleide det å være gress. Og der det nå er ugress pleide det å være stein.

Der det nå er jord pleide det å være gress. Og der det nå er ugress pleide det å være stein.

Forrige uke skrudde var en gartner her for å fikse sprinklersystemet. Etter å ha vist ham kontrollpanelet i garasjen og skrudd av vannet i kjelleren sa jeg, for å unnskylde galskapen som kalles en hage (vi har, som du ser på bildet over, ikke gress fordi hundene sliter det bort):

"As you can see, gardening is a HUGE passion of mine."

Og han tok den ikke i det hele tatt og ble helt rød i trynet og sa etter en altfor lang pause:

"Oh".

Det verste jeg vet er å tulle og så måtte forklare at neida, du, det var bare et forsøk på å være litt morsom, det jeg mente er jo at jeg, som du ser, ikke har hagearbeid som min store lidenskap, beklager det, just kidding.

Men innimellom må det til.

Jeg vet ikke om jeg kan skylde på at humoren min ikke kan oversettes eller om jeg på generell basis ikke finnes morsom. Ikke at jeg forventet at han skullle le, men du skjønner. Kleint.

Uansett.

Manus er innsendt og jeg kan ikke egentlig tro at jeg sitter her og blogger om ugress, men det er jo nettopp det jeg gjør.

Det kalles å ikke leve opp til de forventningene man satte for seg selv om å produsere kvalitet.

Men dette innlegget lukes så visst ikke bort, det får blomstre som det vil på internett.

Akkurat som hagen - i det minste inntil videre - fordi jeg tror jeg heller skal prioritere en dusj før jeg skal være litt sosial. 

God helg!