Doktorgrad i banebryting

Lite skremmer meg mer enn en blank side.

Vil jeg kunne fylle den?

Har jeg ordene i meg?

Det finnes mange variasjoner av sånne sider, av blanke ark.

En ny stilling, en ny by, en ny klient, et nytt forskningsprosjekt, en ny baby, en ny pasient, et nytt lerret, en ny studieretning.

Tvil.

Frykt.

Rundt oss, både in real life og kanskje spesielt på sosiale medier, observerer vi supermødre, prisbelønnede forfattere, banebrytende forskere og folk med tre doktorgrader.

Og her sitter vi med usikkerheten vår og aner ikke om vi kan fylle en blank side.

Betyr det at vi skal gi opp? At det ikke er plass til oss?

For når det allerede finnes supermennesker, hva er poenget med at vi skal fylle arket? Eller søke på stillingen? Eller studiet?

For det første: Ingen har noensinne fylt en side nøyaktig som vi kan fylle en side.

Og for det andre: Disse prisbelønnede menneskene med doktorgrad i banebryting har også startet fra scratch. Uten erfaring. Uten kontakter. Uten visshet om at de kan - fordi de enda ikke har startet.

Vi må aldri sammenligne vårt eget førsteutkast - og jeg snakker ikke nødvendigvis om tekst, men om en startfase - med andres ferdige produkt.

Alle begynner et sted. Det gjelder bare å... begynne?