En eksklusiv form for frykt

Jeg kutter og kutter og kutter tekst. Omgosh. Det svir, altså, å krysse ut alt som ikke passer inn med resten. Og det er så mye at jeg er redd for å sitte igjen med masse vrøvel som har mistet konteksten sin og... uff.

Her har jeg skrevet om perfeksjon (og slettet det fra manus.) Jeg snakker selvfølgelig ikke om å være detaljorientert eller ønsket om å gjøre ting skikkelig på enkelte områder, men om den mer skadelige og generelle og ofte altoppslukende fasadeperfeksjonismen.

Grunnen til at jeg sletter det er vel at jeg skrev dette for snart tre år siden og tror at vi - heldigvis - begynner å bevege oss i nye retninger.

Jeg tror ikke et plettfritt liv lenger er så fascinerende og jeg tror de fleste av oss setter mer pris på sårbarhet og ærlighet og at vi finner fasadejaget litt... kjedelig? Litt 2012?

Dette er derfor litt utdatert. Men deler likevel:

Perfeksjon handler ikke om eksklusiv smak eller om å være overlegen andre: ”det resten av dere ser på som en absurd høy standard er mitt minstekrav til meg selv, for flink og arbeidsom og fantastisk er jeg.”

Jeg tror det handler om å skjule frykten vi alle har for å drite oss ut eller dømmes som mislykket. Kanskje til og med innrømme for oss selv at vi faktisk er helt normale.

Flink på noen områder, elendig på andre, blid noen dager, oppgitt på andre, stort sett raus, men innimellom, når livet er ekstra vanskelig, også litt misunnelig på de som tilsynelatende fikser alt.

Jeg tror at mange av de som pusser på en fasade og jobber hardt for å fremstå perfekte er langt mer usikre på seg selv enn de som er komfortable med ikke å strekke til over alt hele tiden.

Og dersom det er sånn at en generell perfeksjonisme ofte bunner i frykt – er den da noe vi bør opphøye?

Er den noe vi bør strebe etter?