Ondskap

Vi flyttet til Denver 15 juni 2012.

Litt over en måned senere, 20 juli var vi på kino, omtrent ti minutter unna Century 16 i Aurora der 12 mennesker ble drept og 70 såret i en sal som viste "The Dark Knight Rises".

Jeg så Obama forlate barnesykehuset der Tias jobber, der flere ble behandlet, og jeg tenkte at det var veldig nært. Nesten like nært som 22. juli 2011. Nesten.

Det har smelt mange steder siden. Presidenten holder stadig pressekonferanser med pråørende stående i bakgrunnen og sier: Nå må dette ta en slutt!

Men så gjør det jo aldri det.

Det blir jo bare verre. Mass shootings og terrorangrep - over hele verden.

Intuitivt ville jeg bare ta avstand i helgen. Jeg ville skru av CNN og hoppe over de første artiklene i nettavisene om Orlando og motivene og intervjuer med faren og Trumps uttalelser og hvordan dette blir en brikke i valgkampen og holde meg for ørene og si: LALALALA.

Men jeg gjorde jo ikke det. For enda så vondt det gjør, og enda så vanskelig det er å ta innover seg - når førtini uskyldige mennesker (så langt) mister livet kan man faktisk ikke si:

"Dette orker jeg ikke ta innover meg akkurat nå."

Man må gråte og kjenne en flik av den fortvilelsen de involverte og pårørende sprenges av.

Det er liksom ikke noe man kan velge vekk. 

Og så må man lese Morten Hegseths kommentar i VG her.