Mer usmarthet/mindre smarthet

Apropos det å være smart ved ikke å være så smart.

Boken jeg skriver på har endret uttrykk flere - muligens for mange - ganger.

Jeg startet med å si til meg selv:

Manus må være komplett innen x dato.

I første omgang kan jeg max bruke y dager per tema.

Det må være minst z kapitler.”

Først da jeg endret det var det som om noe løsnet:

”Jeg skal gjøre dette prosjektet så personlig og inspirerende jeg bare klarer.

Enkelte temaer vil kreve mer arbeid enn andre.

Jeg sender inn til forlaget når jeg føler at tiden er inne.”

Ingen konkrete mål eller tall å forholde seg til. Og likevel, for meg og min kreative prosess – smart fordi den hemmende frykten for å feile (delvis, delvis, delvis) forsvant sammen med parametrene som gjorde det mulig.

Det har vært en frustrerende lang prosess, men den har fått utvikle seg organisk, som den selv vil. Jeg har (etter først å ha brent med på nettopp det, men det skriver jeg faktisk om i boken) ikke prøvd å pushe prosessen i en bestemt retning.

Lang prosess.

Lang prosess.

Og sånn vil jeg også leve livet mitt.

Det er alltid rom for forbedring og utvikling, men for at jeg skal bli komfortabel med hvem jeg er trenger jeg en mindre rigid innstilling. Etter mange år med må og bør trenger jeg nå noe mer flytende. Noe snillere.

Og derfor prøver jeg å fokusere mer på hvordan jeg vil føle meg:

Inspirert, fri, snill, modig, uavhengig, ”nok”, trygg, interessant, klar, takknemlig, balansert, kreativ, autentisk, sjenerøs, hel, levende, energisk, håpefull, tilfreds, rolig?

Ja takk.

Hva må jeg da gjøre mer av?

(Det jeg føler for.)

Og hva må jeg gjøre mindre av?

(Det jeg føler at jeg burde.)