Meningen med livet - illustrert av smultringer

Et lite tekstutdrag fra boken. Som jeg har fjernet fordi den har blitt langt mer personlig og er skrevet med en annen vinkling. 

Uten kontekst faller det litt flatt. 

Og fordi jeg ikke har bilder av verken levende lopper eller antikviteter, hjemmebakte brød eller meningen med livet fanget i ett øyeblikk blir det et par smultringer som i teorien kunne vært solgt på en kafé. 

Er forventningene dine nå så høye at du bare må lese videre?

(Ikke? Merkelig.) 

Donuts stepper inn som hjemmebakte brød. 

Donuts stepper inn som hjemmebakte brød. 

En jeg kjenner godt har i mange år drømt om å åpne en kombinert kafé og brukthandel. Hun vil selge egne malerier, hjemmebakte brød, oppussede antikviteter og syltetøy laget av epler fra egen hage:

”Gjestene kan jo bare reise seg etter en god lunsj og kjøpe med seg stolen de har sittet på!” har hun sagt flere ganger. Ofte med viftende armer. 

En gang jeg var med henne på et loppemarked fant hun titalls gjenstander hun visste nøyaktig hvordan hun ville behandle – pusse ned, male om, sette sammen på en ny måte. Men hva gjorde hun med stolene og klesstativene og trauene og hyllene?

Hun satte dem tilbake på plass. Med et sukk. For hun var allerede fast bestemt på at det hun kaller ”Krimskramseriet” aldri vil bli realitet.

Jeg er ikke en av de som mener at alle med en lignende drøm skal si opp jobben de mistrives i for å finne sin helt unike mening, følge hjertet og leve opp til potensialet sitt. Uten sikkerhetsnett. Ikke bare kan det være uheldig, et sånt fokus blir slitsomt. Og er meningen med livet at vi skal jage etter noe stort og skinnende? En overordnet oppgave vi fullt og helt skal dedikere oss til?

Noen har alltid visst at de skal bli lege eller politiker eller kunstner eller hjelpearbeider – og resten av oss prøver og feiler og prøver igjen og leter etter oss selv i ulike jobber og studieretninger i håp om at alt skal klaffe, at det plutselig skal bli klinkende klart at det selvfølgelig er dette vi skal dedikere oss til.

Men må vi elske jobben vår? Må vi utrette noe konkret og aller helst ekstraordinært? Må vi brenne for en hobby vi potensielt også skal kunne leve av – og dermed leve opp til klisjéen om å slippe følelsen av å jobbe resten av livet?

Jeg tror ikke det.

Men vi vet hva som engasjerer oss og hva er vi nysgjerrige på. Hva som gjør oss forbanna og gira. Hva tenker vi på når vi soner ut på bussen eller halvsover på en lang flytur? Hvilken fantasi flykter vi til når hverdagen føles overveldende? Hva enn som får oss til å vifte med armene trenger ikke være noe stort og altoppslukende. Det trenger heller ikke være et yrke – men noe som gjør at morgendagen føles viktig. Ikke at den bare er en tilfeldig dag i en lang rekke dager som ikke skiller seg fra hverandre.

For det handler ikke nødvendigvis om å bli millionær eller vinne en fredspris eller ha eget talkshow eller styre et land. Men om å føle at vi gjøre noe som er viktig. Det kan være å oppdra et barn, dyrke egne grønnsaker, være en god sjef – eventuelt å stå på en scene eller dele et budskap. Jeg tror at livet føles meningsfylt når vi kjenner oss selv såpass godt at vi vet hva som gir glede og påfyll, og at vi bevisst prioriterer dette fremfor hva vi må eller bør.

Etter så mange år med nettopp den innstillingen fulgt av sykdom og en følelse av at livet var meningsløst er jeg redd for å forlate verden full av ”hvis jeg bare…”-tanker. Håpløsheten er nå erstattet av en tro på at det er en grunn til at jeg, som alle andre, lever. Og at den er langt større enn å krympe personligheten og intellektet og potensialet mitt i takt med kroppen. Innenfor fornuftens grenser skal ikke frykten for å ta for mye plass eller mislykkes hindre meg i å utforske ideer og gripe muligheter. For det aller meste kan på et eller annet vis og på et eller annet tidspunkt fungere. Vi kan pusse opp ”lopper” i helgene og vi kan ta et kveldskurs i coaching og vi kan skrive hver morgen før jobb og vi kan undervise bekjente i yoga på lørdager – inntil vi enten bestemmer seg for at dette må forbli en hobby.

Eller til vi føler oss klare til å satse litt mer.

Og litt mer.

Og mer.

Og til slutt kanskje – men ikke nødvendigvis – alt.