Fargerikt på engelsk

I forbindelse med en artikkel jeg skriver har jeg i dag lest mye på den gamle bloggen min.

Med unntak av at jeg bruker skrift i alle størrelser og farger (noe som gjør at man blir helt GÆREN av å lese, jeg overdriver ikke, det er helt crazy) og blander norsk og engelsk til det ekstreme - er det mange fine tekster.

Jeg kan ikke fatte at jeg var så produktiv som jeg var, men kanskje er det sånn, når man står midt i en prosess og skriver tematisk, at man kan la skravla gå uten at man liksom sporer av. Noe jeg føler at jeg gjør hele tiden på denne bloggen - rett og slett fordi den ikke har et tema.

Uansett rart å lese om meg selv fire-fem år tilbake i tid.

Da jeg startet denne bloggen var jeg fast bestemt på ikke å skrive om spiseforstyrrelser. Jeg ville fokusere på, jeg vet ikke, livet - og vise at sykdom ikke lenger er en del av hverdagen min.

Det er den heller ikke.

Men den er - og vil alltid være - en del av historien min.

Og jeg vet at all erfaring som deles kan være med på å bryte ned stigma, skape forståelse og motivasjon for å bli frisk. 

Derfor fokuserer jeg litt på spiseforstyrrelser innimellom - om enn på en annen måte enn tidligere. (Stort sett i svart-hvitt uten altfor mange engelske uttrykk. Hadde jeg ikke gjort det ville du ikke holdt ut med meg.)

Apropos gamle bloggen:

En del av meg blir flau når jeg leser - det er liksom så voldsomt, og jeg gjennomskuer mine egne forsøk på å være morsom og ser at det ofte faller litt flatt.

I det minste hadde jeg lekre sokker. Og var tydelig stolt av dem. Med stor sannsynlighet på engelsk. Med rosa skrift.

I det minste hadde jeg lekre sokker. Og var tydelig stolt av dem. Med stor sannsynlighet på engelsk. Med rosa skrift.

Samtidig føler jeg en slags omsorg for personen som skrev og prøvde så veldig hardt å bli bedre og sterkere. Jeg synes det står respekt av det. Og jeg er utrolig stolt av at hun/jeg turte - for det kostet...

... A LoT.

(Klarte ikke lage farger.)

Akkurat det med psykiske lidelser og sosiale medier er jo ganske interessant. Det vil jeg skrive mer om.

Her er en link til bloggen min. Du vil garantert irritere deg. Men som sagt, det er også fine tekster om hvordan det føles å ha en spiseforstyrrelse og hvordan jeg daglig kjempet for å bli frisk.

Jeg mistenker at jeg innimellom omtalte meg selv i tredje person, men får meg ikke til å sjekke, for dersom det er tilfelle tror jeg litt av den respekten jeg nettopp beskrev forsvinner.

Kristine mener nemlig at det ikke finnes noe verre.