Usmarte mål

Det er mye fokus på at mål skal være smarte. 

Spesifikke, Målbare, Ambisiøse, Tidsbestemte, Enkle. (Noe i den duren, det finnes visst ulike definisjoner fant jeg nettopp ut.)

På enkelte områder – oppgaver med deadlines, trening til et mesterskap, lesing i eksamensperioder – er det selvfølgelig nyttig og viktig å sette seg såkalt smarte mål. 

Men hva med livet?

Kan det fungere på denne smarte og kalkulerte måten?

Når har jeg planlagt et bestemt utfall, fulgt en oppskrift og faktisk endt opp nettopp der jeg ønsket?

På den måten jeg planla?

Sjelden.

Mitt problem, har jeg innsett, er at jeg er innmari redd for å vike fra planen når jeg bestemmer meg for å utrette noe. Og det er dumt. For enda så flott målet fremstår når jeg starter har jo ideer en tendens til å endre seg, eller jeg ombestemmer meg eller jeg begynner å bevege meg i andre, og bedre, retninger, jeg vil plutselig dit, istedenfor dit, jeg vil gjøre det sånn istedenfor sånn, det vil ta lenger tid, det finnes ingen garantier, jeg vet ikke hvor jeg vil, men jeg tror, eller, jeg føler, virkelig, at dette kan bli til noe viktig.

(Her anbefaler jeg å trekke pusten.)

Og likevel stanser jeg meg selv fordi resultatet av en sånn avsporing ikke vil bringe meg i – per min egen definisjon – MÅL.

Ofte har jeg derfor prioritert å krysse av de planlagte boksene fremfor å utforske det som kanskje kunne blitt noe bedre.

Ga det mening? Det jeg prøver å si er at det har vært viktigere å bevise at jeg har viljestyrke, at jeg aldri gir opp enn det har vært å følge nysgjerrigheten som prøver å lokke meg i mer spennende retninger. Og sånn, ved å pushe meg videre med skylapper for de mer kreative og interessante avsporingene, har jeg altfor mange ganger nådd mitt opprinnelige mål med blandede følelser.

Kanskje mer lettet over ikke å være mislykket (fordi jeg ga opp) enn glad for å ha oppnådd noe?

Men når jeg er sliten, ambivalent, kanskje til og med uforståelig skuffet, i det jeg passerer målstreken – er det egentlig en seier?

Jeg prøver å være mer fleksibel. Og intuitiv. Faktisk prøver jeg (med visse unntak) å sette meg færre mål.

For meg, som har vært så rigid, tror jeg det er nettopp smart.