Overdramatisering fra under en stein

Nærmer meg endelig mål.

Og da kommer selvfølgelig antiklimakset.

Det er veldig få som har lest manus og likevel føles det som om jeg har eksponert meg for hele verden. Fullstendig tullete og jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men akkurat nå vil jeg helst gjemme meg under noe (ikke egentlig en stein, men kanskje en dyne, kanskje et bord, aller helst bak en hund eller to) - og bare ta en liten pause.

Dette har vært et langt, langt, langt prosjekt som har tatt flere vendinger og jeg kjenner plutselig at jeg er skikkelig, skikkelig sliten.

Jeg prøver ikke å overtale noen til å tro at det å sitte foran en PC eller ligge på gulvet med en kladdebok i seg selv er spesielt utfordrende.

Her jobber jeg. Mens jeg tar selfier. Ikke bra for ryggen, men bra for sjela.

Her jobber jeg. Mens jeg tar selfier. Ikke bra for ryggen, men bra for sjela.

Men det å liksom ransake seg selv - vel vitende om at dette skal leses og kanskje dømmes av andre - er virkelig utmattende.

Å innrømme at man i perioder har vært både sjalu og misunnelig, bitter og smålig (og hvorfor, i detalj)?

Det koster.

Mulig jeg overdriver fordi jeg er litt stuck i dette mindsettet, men det er litt som å sitte i en sofa med en god venn og dele alt som ellers kan være vanskelig å snakke om. ("Jeg har vært sjalu. Og bitter. Og jeg kjenner fremdeles stikk av misunnelse!")

Og så, når man er ferdig og håper på et lite "jeg også", eller høre hvordan de har det, hva de tenker på om dagen,  så reiser vedkommende seg og forsvinner. Med steinansikt. Uten ett ord. 

Kjente hun seg igjen i det jeg sa på noen måte?

Tenkte han: "så utrolig uinteressant? Hvorfor skal noen orke å høre på dette?"

Who knows?

Jeg aner jo ikke hvem som på sikt kommer til å lese eller hva de kommer til å tenke. Ja, det er en del av greia. Og ja, jeg må slutte å være så ekstremt dramatisk. 

Egentlig bør jeg stanse meg selv her, for dette gjør det jo bare verre, men jeg må bare si at jeg nå fikk dette til å høres ut som en negativ og sutrete bok med masse "problemer" og "mørke hemmeligheter" - men den er ikke det!

Faktisk det motsatte.

Og det får meg jo til å lure på om jeg kanskje fremstiller meg selv i et provoserende godt lys? Kanskje jeg rett og slett skryter av det fine livet mitt? 

OMG. Jeg må bare avslutte. 

Kanskje vil fornuften finne meg under den steinen. Eller bak en av hundene. Selv dette tullet føles som en form for overeksponering akkurat nå. 

Okay, siste ting.

Etter å ha lest gjennom dette rabalderet kan jeg konkludere med at boken ikke bare handler om det som er vanskelig å dele, men også det jeg er stolt av å dele.

Vi kan kalle det balanse.

Eller vi kan kalle det nøyaktig hva det er: LIVET.