Nummer to

Bok nummer to.

Manus er komplett. Altså, det blir nok redigering og sletting igjen, men det er så komplett som jeg får det på egenhånd.

Og vet du hva som foregår nå? AKKURAT nå? To jeg virkelig respekterer leser. Nå. 

Jeg er spent og nervøs. 

Regnskogen er trist og sint. Med god grunn. Jeg skammer meg:

Handlingen er nær (altfor nær?) Og veldig personlig.

Jeg plukker egentlig opp tråden der jeg la den fra meg i 2012, beskriver bokutgivelsen og tilbakemeldingene på "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?" og snakker mye om flyttingen til USA. I starten litt tøft, men etterhvert et sted jeg føler jeg har funnet ro og trygghet.

Dette skulle ikke være en bok om spiseforstyrrelser (og er heller ikke det), men etterhvert som de mer langvarige konsekvensene av anoreksien innhenter meg dukker den jo opp likevel som en irriterende skygge fra fortiden - og kludrer liksom til det jeg håpet at skulle være en helt ny start.

Livet fungerer jo ikke på den måten. Man kan ikke bare sette en strek over det som har vært.

"Ikke som planlagt" handler egentlig om identitet. Om å frigjøre seg fra de forventningene man pleide å ha til hvordan tilværelsen liksom "måtte" være. Om å bli kjent med seg selv. Og om å skape et liv man liker.

Nå, mens folk (og det inkluderer en konsulent) leser, skal vi jobbe med baksidetekst og omslag.

Og så venter det sikkert en grundig redigeringsrunde før alt sendes til språkvask.

Notater flyter over på kontoret mitt og jeg har null oversikt over hvilke utkast de ulike sidene tilhører - men tør likevel ikke kvitte meg med dem. Enda.

Notater flyter over på kontoret mitt og jeg har null oversikt over hvilke utkast de ulike sidene tilhører - men tør likevel ikke kvitte meg med dem. Enda.

Dette har vært en langt vanskeligere prosess enn boken om anoreksi. Kanskje fordi jeg har stått mer i det jeg skriver om. Tidligere kunne jeg jo se tilbake og beskrive en person jeg delvis ikke kjente meg igjen i. Jeg kunne separere meg fra hvem jeg var og beskrive med en avstand jeg nå ikke har hatt. Kanskje føles dette derfor mer personlig?

Uansett. Jeg er spent på hva som skjer videre. Det eneste jeg vet er at boken er skrevet ærlig og med de beste intensjoner. Og den vissheten gjør alt litt tryggere.