Full pupp og grus i knærne

Akkurat nå er jeg keen på å "gi alt" i forbindelse med et nytt prosjekt. Kjøre på, liksom. Isteden gir jeg "bare" veldig mye.

Fordi jeg lærer av mine feil. 

Selvfølgelig er det mer spennende å gi jernet, å kjøre på med full pupp (enten det gjelder dette prosjektet, karakterer på universitetet, trening, et ”perfekt” kosthold, å være hjelpsom, omsorgsfull eller snill-snill-snill), men dersom puppen blir altfor full? 

Vel, da stuper man rett i bakken. (Med mindre det er snakk om silikon. Da blir man bare dritsexy.)

Og mens man stirrer ned i asfalten og plukker grus ut av knærne vil man angre på at man ikke prioriterte ”godt er godt nok” likevel.

Hadde jeg for noen år siden satset litt mindre på ”høye karakterer” og litt mer på hvile, sosialt påfyll, søvn, næring hadde jeg mest sannsynlig fullført arkitekturstudiet.

Mer balanse ville, med andre ord, gitt meg en universitetsgrad og flere gode minner, dypere vennskap og mer glede.

Men balanse var demotiverende.

Balanse var ”halvveis”.

Balanse var uaktuelt.

Jeg skulle jo i mål.

Men hva betyr karakterene i dag?

Ingenting.

Hva fikk jeg ut av å pushe meg for hardt?

Grus i knærne.

Og denne gangen skal jeg hoppe over akkurat det. Ikke ved å gi en halvveis innsats (å nei, jeg er motivert som bare det), men ved ikke å ta på meg skylapper og glemme at det er noe som heter hunder, et sosialt liv og hvile. 

For sånn kommer man seg faktisk i mål. Har jeg erfart.