Bære vekt og bære liv

Tusen takk for fine tilbakemeldinger på mitt forrige innlegg. Jeg var veldig i tvil om det var riktig å dele eller ei - men det traff enkelte på den måten jeg håpet, og det er jo bra :)

Det er aller siste innspurt med manus - i denne omgang. Jeg venter på svar på et par ting og så skal alt sendes vekk. Ut av mine hender for en stund. 

Er veldig nervøs og skal skrive mer om hva boken egentlig handler om. Og dele litt tekst som ble slettet.

Er glad jeg skiftet vinkling, for når jeg leser det "gamle" mot det "nye" er det en enorm forskjell. Det er som om jeg endelig klarte å ta et skritt til siden og se meg selv utenfra, å virkelig dykke dypt, som det så klisjéfylt - men fint! - heter.

Ellers så har jeg lastet ned Pia og psyken etter anbefaling her - og takk, for en bra podkast!

Lånt fra Aftenposten. Randi Matlands illustrasjon til "Det skjer noe med gravide om dagen" av Finn Skårderud.

Lånt fra Aftenposten. Randi Matlands illustrasjon til "Det skjer noe med gravide om dagen" av Finn Skårderud.

Jeg leste nettopp Martine Lunders artikkel i VG om flate mager og små babyer - blant annet inspirert av Finn Skårderuds "Det skjer noe med gravide om dagen" (en del av hans viktige og fine artikkelserie for Aftenposten) - og jeg synes det er så bra at man fokuserer på dette:

Det finnes ingen mal på hvordan man skal se ut som gravid, og det kan være mange grunner til at man er slank eller har liten mage gjennom et helt svangerskap.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i det.

Det som er skremmende er hvis vi har en trend hvor utseendehysteriet før og etter en graviditet skal overskygge alt det som tross alt er mye viktigere.

Det måtte komme. Jeg har ingen baby å illustrere med. Men Ducky som valp. Klarer ikke dy meg. Trenger ikke dy meg. Vil heller ikke dy meg.

Det måtte komme. Jeg har ingen baby å illustrere med. Men Ducky som valp.

Klarer ikke dy meg.

Trenger ikke dy meg.

Vil heller ikke dy meg.

De siste årene har jeg jo blitt kjent med en del leger og har hørt det jeg betegner som skrekkhistorier. Blant annet om de som ber om keisersnitt en måned før termin - for å slippe vektøkning på tampen. (Noe de selvsagt ikke får innvilget, jeg tipper/håper de heller henvises til psykolog.)

Jeg forstår heller ikke begrepet om å "få tilbake kroppen sin" - som om den er noe man mistet på veien. (Og jeg skjønner at det også kan handle om å få være alene i seg selv, men jeg referer til muligheten til å stramme opp og fikse på alle "skader".)

Mer valp. Lydig allerede fra dag én. Grunnen til persiennene er at vi bodde i 10 etasje, det var førti grader ute og verandaen hadde et rekkverk i glass. Og jeg har, som du vet, angst.

Mer valp. Lydig allerede fra dag én. Grunnen til persiennene er at vi bodde i 10 etasje, det var førti grader ute og verandaen hadde et rekkverk i glass. Og jeg har, som du vet, angst.

En venninne fikk høre at hun var så flott FORDI man bakfra ikke engang kunne se at hun var gravid! Hun bar jo vekten "kun" på magen. Ingenting galt i det, men hvorfor er det en større prestasjon eller flottere enn noe annet? Som hun selv sa var det ikke akkurat en bragd fra hennes side, ei heller noe å være stolt av sammenlignet med at hun faktisk bar frem et liv. 

Nå venter manus. Der skriver jeg også litt om babyer. Om enn ikke mine egne.