Overganger

En viktig, kanskje den viktigste, delen av boken gjenstår.

Og jeg får det ikke til. Det er full stopp:

Jeg mener, jeg er ikke i nærheten. I går satt jeg ti timer i strekk og terpet og terpet og terpet og det som i utgangspunktet var en dårlig tekst ble bare verre og verre. 

Selvfølgelig vet jeg hva jeg burde gjort. NOE HELT ANNET. Tatt mitt eget råd om å legge puslespill eller meditere. Men det hjalp ikke å vite at det ville hjelpe, for jeg ville bare få det til!!!! Med ren viljestyrke. Og med en gang. 

(Det mest frustrerende med å skrive er å innse at ti timers arbeid var bortkastet. Sånn er det ofte. Jeg kan produsere noe godt på ti minutter. Eller jeg kan skrive femti sider på noen dager for så å fjerne alt sammen fordi det ikke passer inn. Det gjør faktisk ganske vondt.) 

Og enda så forbanna klok jeg er i teorien - dette ordner seg jo med litt tid! - våknet jeg i dag og tenkte:

Jeg kommer faktisk ikke til å fikse det!

Dette er faktisk krise!

Men så hørte jeg en podcast - VG Pocket med Camilla Norli - i bilen. Et fantastisk intervju med Tom Malmquist om grenseløs sorg og nytt liv.

Han forteller om romanen sin, "I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live". En sterk historie jeg skal lese - om samboeren Karin, som dør brått bare få dager etter at datteren, Livia, blir født.

Den slags intervjuer gir perspektiv.

Krise at jeg i dag ikke får til å skrive en overgang? 

Nei.