Tame Impala og tamme hunder

Etter tre konserter denne uken har jeg mistet stemmen fullstendig. I hele to dager tenkte jeg at det gjør det umulig å blogge.  

Bør kanskje legge til at hjernen delvis har smeltet som konsekvens av noe høyere temperatur enn vanlig. 

Men nok om det. Musikk!

Vi så Mac Demarco varme opp for Tame Impala på Red Rocks onsdag kveld. Det var mer fantastisk enn jeg hadde forestilt meg at det kunne bli. 

Dette bildet har jeg dessverre (og ganske tydelig) ikke tatt selv, men ville bare vise hvor vakkert det er på Red Rocks - bak scenen ser man rett ned på downtown Denver med masse lys sent på kvelden. 

Dette bildet har jeg dessverre (og ganske tydelig) ikke tatt selv, men ville bare vise hvor vakkert det er på Red Rocks - bak scenen ser man rett ned på downtown Denver med masse lys sent på kvelden. 

En ting som fascinerer meg er hvor glad jeg er i musikk til tross for at jeg har null rytme. Og når jeg sier null så mener jeg ikke egentlig null, jeg mener bare at jeg har en helt annen enn absolutt alle andre. Selv det å klappe i takt er utrolig vanskelig for meg.

Men det ække så farlig, har jeg endelig innsett.

I det minste på konsert kun omgitt av folk jeg ikke kjenner. Eller foran Tias med persiennene helt nede. Bryllup og lignende er fremdeles litt utfordrende for meg - jeg tror jeg er den eneste som tenker at det fint kunne vært et par taler til når de fleste andre bare må danse. Da håper jeg at en litt beruset tante skal fortelle om barndommen til brudgommen. I detalj. 

Torsdag dro Tias og jeg til Boulder for å se et intervju med Mac Demarco med en radiokanal (utrolig kult, han er en fascinerende person og de fremførte flere sanger):

Så gikk turen videre til en konsert som var helt fantastisk. Delvis fordi vi faktisk sto ved siden av vokalisten i Tame Impala (som vi så kvelden før på Red Rocks) nesten hele kvelden. 

Men avslutningen på alt var kanskje likevel den aller beste, for utenfor konsertlokalene satt en gjeng med folk og hunder som ikke hadde et sted å bo.

Først så vi bare to - Duchess og Katie - og jeg skvatt da det jeg trodde var en jakke beveget seg og nok en nydelig hund, Casanova, sjarmerte meg. Og Tias. Han gikk og tok ut penger så alle skulle få i seg noe mat (Menneskene også, altså, ikke bare dyrene.) 

Det var en så fin gjeng med folk og jeg tror at hundene - med ett unntak, og det var at de ikke hadde mye penger til mat - har et fint liv. De får masse oppmerksomhet, sover med eierne og er en del av en "pack", de var så vennlige, kosete og trygge - jeg fikk kyss og Duchess satte seg på fanget mitt, akkurat som Ducky og Drago gjør. 

Vi var på vei inn i en Uber da Tias oppdaget at vi hadde oversett en katt som satt inni eierens jakke. Og da ble det nok en tur til minibanken, for, som han sa, vi diskriminerer ikke :) 

I går klarte ingen av oss å tenke, så vi bygde en borg av dyner, puter og tepper i kjelleren og så på TV ni timer i strekk. Mens vi innimellom kommuniserte via SMS (Tias har heller ikke stemme.) 

Anbefaler The Path:

I dag er formen litt bedre og jeg bygger opp mot til å skrive meg gjennom uken. 

Kommer til å leve lenge på Tame Impala live midt i fjellet, altså.

Og gleder meg til Mac Demarco kan fylle Red Rocks helt alene. 

God mandag til deg. God bedring til meg.