Sosiale antenner

I dag var planen å dele tekst som forhåpentligvis er verdt å lese eller faktisk mene noe om noe utenfor min egen hverdag. Til tross for at det er en del som opptar meg i media - og på sosiale medier, for den saks skyld - henger ikke hodet med i det hele tatt og jeg vet jeg kommer til å skrive noe ureflektert dersom jeg prøver.

Derfor velger jeg heller uinteressant. 

Lenge siden sist jeg var skikkelig dårlig på den måten at jeg liksom ikke kan velge om jeg vil fungere normalt eller ikke.

Én hund har sosiale antenner og følger farge når jeg sier at det er tid for å slappe av fra og med klokken to på formiddagen:

Den andre gjør ikke det og dytter ting opp i ansiktet mitt i håp om at det skal motivere til å løpe rundt og rope og tulle som jeg pleier. 

(Kan man bli litt smårar av å ha to hunder som næreste kolleger? Nei? Lettelse.)

Se på de søte tennene... 

Se på de søte tennene... 

Ett viktig spørsmål er jeg kapabel til å svare på: 

Beste måten å lese krim på?

Med en fornærma og sta boxer sittende på magen.

Tungt og lenge.

Med et intenst og oppgitt blikk. Uten de nevnte sosiale antennene.