Hello Kitty (and dogs)

Jeg håper at tre fantastiske (og intense) dager i Seoul var nøyaktig hva jeg trengte for å skrive den overgangen som (dessverre) ikke falt på plass før jeg reiste. 

For et sted!

 Utsikt fra badekaret!

Utsikt fra badekaret!

Jeg blir stadig med fascinert av Asia, og kunne gjerne tenkt meg å tilbringe noen måneder eller ett år enten i Japan eller Sør-Korea. 

Som regel er det vidunderlig å komme hjem, og det var det jo denne gangen også, men ferien kunne veldig gjerne vart én dag til. Med så lang flytur (14 timer hver vei) ble det liksom litt for kort. Men vi rakk å se utrolig mye og gjorde max ut av dagene vi hadde. 

En litt forsinket sommerferie i år, men nå er det hverdag frem til jul - og det ser jeg frem til. 

Bloggen oppdateres så snart overgangen er i boks. 

Det kan jo ta alt fra én dag til aldri igjen. Jeg satser på at det blir en mellomting. 

Beste med å komme hjem:

 Hello! 

Hello! 

Seoulsikke

I dag hadde jeg planer om å skrive noe om tiden som flyr - men så... fløy den av sted, da!

Da jeg var liten sa alltid farmor at hun ikke forsto hvor det ble av dagene. Fordi hver helg - og spesielt hver sommerferie - føltes som små evigheter stusset jeg over hva hun mente med at det føles som om tiden går fortere, desto eldre man blir. Akkurat nå synes jeg dagene bare raser av sted. 

I dag, for eksempel, så jeg årets første julenisse i en butikk. Og til tross for at det ikke betyr at vi er i desember riktig ennå, vil folk snart begynne å snakke om presanger og ønskelister. 

Rett etterpå så jeg heldigvis en solsikke.

Men apropos tid, eller, det å liksom spare på den (som egentlig bør hete å omprioritere): De siste par-tre ukene har jeg gjort noe helt fantastisk lurt. Jeg har kuttet ut sosiale medier. Fullstendig. 

Det er ikke noe jeg skal opprettholde over lang tid, jeg har nemlig også enorm nytte av et par plattformer, men når jeg skriver trenger jeg å fokusere uten ekstra distraksjoner i små periode. Tidligere sa jeg til meg selv at det kunne jeg bare ikke gjøre, men selvfølgelig kan jeg det! Disse tre ukene har gjort underverker for kreativiteten min.

I starten grep jeg etter mobilen til stadighet, nå ligger den i et annet rom mens jeg jobber og det eneste jeg sjekker i løpet av en hel dag (!!!) er mail. 

Men nå skal jeg titte innom FB. Og det blir helt sikkert fint. 

Av mer spennende informasjon (i det minste for meg) skal jeg snart til Sør-Korea! Av alle steder. 

Det blir en miniferie full av intens avslapping. 

Så, med nok et bilde av Seoulsikken ønsker jeg deg en riktig så god jul :)  

Sosiale antenner

I dag var planen å dele tekst som forhåpentligvis er verdt å lese eller faktisk mene noe om noe utenfor min egen hverdag. Til tross for at det er en del som opptar meg i media - og på sosiale medier, for den saks skyld - henger ikke hodet med i det hele tatt og jeg vet jeg kommer til å skrive noe ureflektert dersom jeg prøver.

Derfor velger jeg heller uinteressant. 

Lenge siden sist jeg var skikkelig dårlig på den måten at jeg liksom ikke kan velge om jeg vil fungere normalt eller ikke.

Én hund har sosiale antenner og følger farge når jeg sier at det er tid for å slappe av fra og med klokken to på formiddagen:

Den andre gjør ikke det og dytter ting opp i ansiktet mitt i håp om at det skal motivere til å løpe rundt og rope og tulle som jeg pleier. 

(Kan man bli litt smårar av å ha to hunder som næreste kolleger? Nei? Lettelse.)

 Se på de søte tennene... 

Se på de søte tennene... 

Ett viktig spørsmål er jeg kapabel til å svare på: 

Beste måten å lese krim på?

Med en fornærma og sta boxer sittende på magen.

Tungt og lenge.

Med et intenst og oppgitt blikk. Uten de nevnte sosiale antennene. 

Tame Impala og tamme hunder

Etter tre konserter denne uken har jeg mistet stemmen fullstendig. I hele to dager tenkte jeg at det gjør det umulig å blogge.  

Bør kanskje legge til at hjernen delvis har smeltet som konsekvens av noe høyere temperatur enn vanlig. 

Men nok om det. Musikk!

Vi så Mac Demarco varme opp for Tame Impala på Red Rocks onsdag kveld. Det var mer fantastisk enn jeg hadde forestilt meg at det kunne bli. 

 Dette bildet har jeg dessverre (og ganske tydelig) ikke tatt selv, men ville bare vise hvor vakkert det er på Red Rocks - bak scenen ser man rett ned på downtown Denver med masse lys sent på kvelden. 

Dette bildet har jeg dessverre (og ganske tydelig) ikke tatt selv, men ville bare vise hvor vakkert det er på Red Rocks - bak scenen ser man rett ned på downtown Denver med masse lys sent på kvelden. 

En ting som fascinerer meg er hvor glad jeg er i musikk til tross for at jeg har null rytme. Og når jeg sier null så mener jeg ikke egentlig null, jeg mener bare at jeg har en helt annen enn absolutt alle andre. Selv det å klappe i takt er utrolig vanskelig for meg.

Men det ække så farlig, har jeg endelig innsett.

I det minste på konsert kun omgitt av folk jeg ikke kjenner. Eller foran Tias med persiennene helt nede. Bryllup og lignende er fremdeles litt utfordrende for meg - jeg tror jeg er den eneste som tenker at det fint kunne vært et par taler til når de fleste andre bare må danse. Da håper jeg at en litt beruset tante skal fortelle om barndommen til brudgommen. I detalj. 

Torsdag dro Tias og jeg til Boulder for å se et intervju med Mac Demarco med en radiokanal (utrolig kult, han er en fascinerende person og de fremførte flere sanger):

Så gikk turen videre til en konsert som var helt fantastisk. Delvis fordi vi faktisk sto ved siden av vokalisten i Tame Impala (som vi så kvelden før på Red Rocks) nesten hele kvelden. 

Men avslutningen på alt var kanskje likevel den aller beste, for utenfor konsertlokalene satt en gjeng med folk og hunder som ikke hadde et sted å bo.

Først så vi bare to - Duchess og Katie - og jeg skvatt da det jeg trodde var en jakke beveget seg og nok en nydelig hund, Casanova, sjarmerte meg. Og Tias. Han gikk og tok ut penger så alle skulle få i seg noe mat (Menneskene også, altså, ikke bare dyrene.) 

Det var en så fin gjeng med folk og jeg tror at hundene - med ett unntak, og det var at de ikke hadde mye penger til mat - har et fint liv. De får masse oppmerksomhet, sover med eierne og er en del av en "pack", de var så vennlige, kosete og trygge - jeg fikk kyss og Duchess satte seg på fanget mitt, akkurat som Ducky og Drago gjør. 

Vi var på vei inn i en Uber da Tias oppdaget at vi hadde oversett en katt som satt inni eierens jakke. Og da ble det nok en tur til minibanken, for, som han sa, vi diskriminerer ikke :) 

I går klarte ingen av oss å tenke, så vi bygde en borg av dyner, puter og tepper i kjelleren og så på TV ni timer i strekk. Mens vi innimellom kommuniserte via SMS (Tias har heller ikke stemme.) 

Anbefaler The Path:

I dag er formen litt bedre og jeg bygger opp mot til å skrive meg gjennom uken. 

Kommer til å leve lenge på Tame Impala live midt i fjellet, altså.

Og gleder meg til Mac Demarco kan fylle Red Rocks helt alene. 

God mandag til deg. God bedring til meg. 

Ødemark og storbyer

Denne helgen har vi kjørt langt-langt-langt oppi Rocky Mountains for å spise brunch hos en kollega av Tias.

Jeg har ikke ord for hvor vakkert det var med en bekk som rant forbi en enorm terrasse, masse fugler og mini-chipmunks som løp rundt på gresset.

Da jeg i tillegg fikk vite at det bor en revefamilie på fem rett ved, at de hadde besøk av en elg i forrige uke og at det hender de ser bjørn tenkte jeg:

Her kan jeg bo.

Det samme tenkte jeg da jeg var i Tokyo.

(Hong Kong var også fantastisk, men jeg kunne ikke tenke meg å bo der. Likevel, noen bilder fordi hundene er lei av å klines utover internett):

Det er mange steder jeg gjerne skulle tilbrakt noen måneder. Inkludert Dublin, som jeg stadig tar meg i å savne når solen steker her (fremdeles over tretti grader hver dag, men det kommer seg.)

Den første delen av studietiden bodde vi rett ved stranda (Sandymount Beach, for de som har lest noe av James Joyce - jeg ga opp Ulysses etter under førti sider kan jeg stolt meddele), siden ved Phoenix Park - det blåste friskt og det lå liksom alltid litt regn i lufta.

 Et sjeldent solglimt måtte avbildes.

Et sjeldent solglimt måtte avbildes.

Ellers frister flere steder i USA. Som Seattle. Men kanskje spesielt California.

San Diego? San Francisco? Ja takk.

Og apropos - dersom du fulgte den fantastiske serien Looking har de laget en avsluttende film (den ble kansellert etter bare én sesong og jeg kan ikke begripe hvorfor.) 

Uansett, vi så filmen i går mens vi spiste en spicy pizza med tre typer chilli - og det var jo litt morsom at han nettopp hadde flyttet fra Colorado til California. (Anbefales forsåvidt ikke dersom du ikke har sett serien først, Noe du bør.)

Nok om fiktiv flytting til ødemark og storby.

Akkurat nå er Denver, litt utenfor sentrum, men likevel nærme fjellene, best.

Denne uken har jeg tre høydepunkter å se frem til: vi skal på to konserter og ut og spise med venner. Ellers blir det sene kvelder med jobbing. Og så lenge jeg får sosialt påfyll innimellom er det lite jeg liker bedre enn det.

God uke!

Szechuan pepper

Én natt i Tokyo, fulgt av tre i Hong Kong - og vi er tilbake i Denver.

Oppsummert med ett ord: FANTASTISK.

Snakk om å dytte max med gøy og spenning inn på en nokså kort sommerferie :)

Var skikkelig tøff i trynet i morges og påsto at jetlag ikke ville bli noe problem. Der tok jeg selvfølgelig feil. Verst blir det nok i morgen, men allerede nå er hjernen fylt av bomull, det prikker i hendene og armene og synet henger liksom litt igjen når jeg snur for raskt på hodet.

Tretten timers flytur og fjorten timers tidsforskjell = perfekt utgangspunkt for å hente seg inn igjen med arbeid.

Tenk på alt jeg kunne blogget om?

Og så blir det med dette. En skam.

Jeg kommer sterkere tilbake.

Dersom du ikke tok den elleville og meget spicy spøken betyr det at du er ved dine fulle fem og har en humor som fungerer utmerket.

Og dersom du fniste litt håper jeg du tar deg en liten høneblund.

Grått, men godt

Denne uken reiser Tias og jeg til Hong Kong.

Vi flyr via LA og Tokyo og har, bevisst, tid til en middag der på det som ble favorittrestauranten sist:

Jeg tror aldri jeg har vært så klar for en ferie. Det skal bli så deilig å la alt ligge - glemme rutiner og oversettelser og manus og ta hver dag som den kommer. Vi har bestilt en del restauranter, men har ellers ingen andre planer enn å titte.

Farfaren min vokste opp i Shanghai, pappa har reist en del i Kina, inkludert Hong Kong, men jeg har aldri vært andre steder i Asia enn Tokyo, og er derfor innmari spent.

Fordi Drago lider av sterk separasjonsangst flytter en hundevakt inn i huset vårt og er her med hundene. Hun er helt fantastisk. Jeg kan ikke nevne navnet hennes uten at det klikker for begge to - og det gjør det jo litt hyggeligere å reise fra dem.

For å demonstrere hva som skjer når de ser bilen hennes:

Denne helgen har vi endelig hatt et vær jeg liker. Grått. Litt regn. Dessverre ingen frisk vind, men man kan jo ikke få alt man ønsker seg.

Jeg har ikke sittet ute i sommer, fordi det er litt som å bli bakt og kvalt levende (opp mot 40 C hver eneste dag siden starten av juni, det er okay på ferie, men ikke okay i hverdagen, synes nå jeg), men da jeg våknet til denne himmelen og regn, tilbrakte jeg flere timer i hagen:

Ducky er redd for torden og ble stående paralysert i hundedøra:

Og så har jeg fått en helt fantastisk tilbakemelding på manus.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Ble bare skikkelig rørt og glad og lettet og stolt - og mindre redd.

Steinen jeg gjemte meg under er slengt til side, jeg har kastet fra meg dyna og krabbet frem fra bordet - klar for å fly av sted.

Så får vi se hvor lenge den følelsen varer når det nærmer seg utgivelse. Ha!

Uansett.

Det skal bli godt å røskes ut av hverdagen jeg har skrevet så mye om og få litt nye impulser. Mindre grå blogginnlegg kommer, for her så jo hverdagen nettopp skikkelig grå ut.

Og det er den jo ikke!

Som regel kler hundene seg i langt lystigere farger.

Og det er, som sagt, stort sett strålende sol.

Ambisiøs - men uten forventninger

Jeg titter gjennom mange hundre sider med notater. Noe å spare på?

Snart må jeg bare kaste og komme videre. Men disse definisjonene fikk meg til å tenke (vet dessverre ikke hvor jeg har det fra, fant det på en post-it-lapp jeg ikke kan huske å ha skrevet):

Ambisjon:

La meg prøve å gjøre noe skikkelig bra.

Forventning:

Jeg må gjøre noe bra. Hvis ikke er jeg INGENTING.

IMG_7546.JPG

Basert på dette håper jeg at jeg klarer å være ambisiøs - men uten forventninger.

Om å gjøre og kjøre og høre - mens man lar seg berøre

Det beste med august er at verden våkner fra en dvale. Endelig starter alle podkaster opp igjen!

Bra damer er fremdeles en av mine favoritter. Spesielt episoden med veldig kloke og engasjerte Ingeborg Senneset og den siste, med Christine Dancke - også en skikkelig spennende person. Jeg blir så glad av å høre reflekterte og interessante folk snakke sammen.

Ingeborg anbefaler blant annet en bok som heter: "Bli sint" av Stéphane Hessel. Den skal jeg lese.

IMG_7271.PNG

Ellers er vel Tusvik og Tønne snart ferdig med sommerspesialene sine, og Radioresepsjonen kommer vel tilbake? Og Lørdagsrådet?

Jeg hører også på Harm og Hegseth og Krisemøte og Venninna di og Apropos. Og til tross for at jeg så absolutt ikke er i målgruppen er jeg så begeistret for Ulrikke Falck at jeg også er Friår-fan.

Jaja.

At jeg hører på flest amerikanske podkaster avslører jo at jeg tilbringer mer enn bare et par timer om dagen på å lytte til andres samtaler. Det skal sies at jeg gjør det mens jeg kjører bil, går med hundene, støvsuger, bretter tøy, klipper gress og lager mat, altså.

Tror jeg hadde klikka om jeg for eksempel skulle begynt å vaske huset eller luke i stillhet. Det er kanskje ikke et veldig godt tegn. Men man lærer jo litt, da.

Har du noen flere norske å anbefale?

Så jeg får litt renere gulv, mener jeg?

Stranger things og kinesisk visdom

Det er alltid litt trist når hyggelig besøk reiser hjem igjen.

 Jeg kunne delt fem versjoner av dette bildet, men tro meg, de fire andre kan ikke måle seg med dette blinkskuddet.

Jeg kunne delt fem versjoner av dette bildet, men tro meg, de fire andre kan ikke måle seg med dette blinkskuddet.

 Veldig glad i bjørnen.

Veldig glad i bjørnen.

Heldigvis har jeg mye å catche up på, og dermed ikke tid til å se ut av vinduet og gråte så høyt at det kan høres helt til Norge i håp om at pappa kommer tilbake:

Jeg jobber fremdeles med tre, kanskje fire, nye kapitler og diskuterer ideer til bokomslaget. Det betyr jo at det nærmer seg og vi har en del alternativer. Jeg tror også at arbeidstittelen ikke byttes ut:

Ikke som planlagt. (Hva tenker du om den?)

Fordi jeg nylig har slettet mye tenkte jeg kanskje å dele litt tekst her - fremfor å la det råtne i en mappe som heter "utkast 789 av manus".

Ellers (i sterk kontrast til alt jeg hittil har skrevet) er det ikke så mye interessant å fortelle.

Vi har jobbet mye i hagen (og med vi mener jeg primært pappa), drukket vin og hørt på musikk, og sett store deler av den demokratiske national convention. Det var mange gode taler som tjente Hillary (spesielt Khizr Khan, Bill Clinton, Michelle Obama, president Obama og Chelsea Clinton), men jeg synes oppriktig synd på Bernie som smilte tappert (og på ett tidspunkt skar en grimase.)

Jeg håper hun vinner (så klart.) Men om fire år ville det vært fantastisk om jeg faktisk har fått stemmerett og at Bernie er kandidat. 

Som oppladning til Hong Kong (bare to uker!) og fordi det er pappas favoritt har vi stort sett spist kinesisk:

Du MÅ se en Netflix-serie som heter:

Stranger things.

Det er det mest spennende (og litt skumle) jeg har sett på lenge. Jeg er kjempeglad i sci-fi, men det er så absolutt ikke et must. Den har fått 9.2 på imdb og 94% på Rotten tomatoes og dersom Winona Ryder ikke vinner en pris på sin rolle som moren til en gutt som forsvinner skjønner jeg ingenting.

Heller enn en klumsete recap fra meg kan du se trailer her:

Og ellers må jeg anbefale "The night of". Igjen. Og igjen.

Vel, der fikk dette innlegget litt verdi også.

Stikk innom for tekstutdrag som egentlig var dømt til å råtne - det kan jo ikke bli annet enn bra.