Overganger

En viktig, kanskje den viktigste, delen av boken gjenstår.

Og jeg får det ikke til. Det er full stopp:

Jeg mener, jeg er ikke i nærheten. I går satt jeg ti timer i strekk og terpet og terpet og terpet og det som i utgangspunktet var en dårlig tekst ble bare verre og verre. 

Selvfølgelig vet jeg hva jeg burde gjort. NOE HELT ANNET. Tatt mitt eget råd om å legge puslespill eller meditere. Men det hjalp ikke å vite at det ville hjelpe, for jeg ville bare få det til!!!! Med ren viljestyrke. Og med en gang. 

(Det mest frustrerende med å skrive er å innse at ti timers arbeid var bortkastet. Sånn er det ofte. Jeg kan produsere noe godt på ti minutter. Eller jeg kan skrive femti sider på noen dager for så å fjerne alt sammen fordi det ikke passer inn. Det gjør faktisk ganske vondt.) 

Og enda så forbanna klok jeg er i teorien - dette ordner seg jo med litt tid! - våknet jeg i dag og tenkte:

Jeg kommer faktisk ikke til å fikse det!

Dette er faktisk krise!

Men så hørte jeg en podcast - VG Pocket med Camilla Norli - i bilen. Et fantastisk intervju med Tom Malmquist om grenseløs sorg og nytt liv.

Han forteller om romanen sin, "I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live". En sterk historie jeg skal lese - om samboeren Karin, som dør brått bare få dager etter at datteren, Livia, blir født.

Den slags intervjuer gir perspektiv.

Krise at jeg i dag ikke får til å skrive en overgang? 

Nei. 

Selvmotsigende frykt

Akkurat nå driver jeg med noe jeg egentlig ikke kan.

Eller, jeg lærer mens jeg holder på, men jeg har i utgangspunktet kanskje ikke den nødvendige kompetansen. 

Når usikkerheten tar litt overhånd leser jeg utdrag fra en av mine favorittbøker, Big Magic: Creative Living Beyond Fear, av Elizabeth Gilbert - og minner meg på at frykten for å drite meg ut eller feile ikke skal styre meg mens jeg jobber. 

Let me list for you some of the many ways in which you might be afraid to live a more creative life:

You’re afraid you have no talent. You’re afraid you’ll be rejected or criticized or ridiculed or misunderstood or—worst of all—ignored. You’re afraid there’s no market for your creativity, and therefore no point in pursuing it. You’re afraid somebody else already did it better. You’re afraid everybody else already did it better. You’re afraid somebody will steal your ideas, so it’s safer to keep them hidden forever in the dark.

You’re afraid you won’t be taken seriously. You’re afraid your work isn’t politically, emotionally, or artistically important enough to change anyone’s life. You’re afraid your dreams are embarrassing. You’re afraid that someday you’ll look back on your creative endeavors as having been a giant waste of time, effort, and money. You’re afraid you don’t have the right kind of discipline.

You’re afraid you don’t have the right kind of work space, or financial freedom, or empty hours in which to focus on invention or exploration. You’re afraid you don’t have the right kind of training or degree. You’re afraid you’re too fat. (I don’t know what this has to do with creativity, exactly, but experience has taught me that most of us are afraid we’re too fat, so let’s just put that on the anxiety list, for good measure.)

You’re afraid of being exposed as a hack, or a fool, or a dilettante, or a narcissist. You’re afraid of upsetting your family with what you may reveal. You’re afraid of what your peers and coworkers will say if you express your personal truth aloud. You’re afraid of unleashing your innermost demons, and you really don’t want to encounter your innermost demons. You’re afraid your best work is behind you.

You’re afraid you never had any best work to begin with. You’re afraid you neglected your creativity for so long that now you can never get it back. You’re afraid you’re too old to start. You’re afraid you’re too young to start. You’re afraid because something went well in your life once, so obviously nothing can ever go well again. You’re afraid because nothing has ever gone well in your life, so why bother trying? You’re afraid of being a one-hit wonder. You’re afraid of being a no-hit wonder. 

Noe treffer ekstra hardt (og ikke nødvendigvis godt.) Og det er egentlig morsomt hvor selvmotsigende frykten kan være, for joda, jeg føler meg både altfor ung og samtidig altfor gammel til å starte helt fra scratch. (Utligner de hverandre på en måte som gjør alderen min helt perfekt?) 

Uansett, denne lange listen til Gilbert minner meg på at jeg ikke kan leve med så mye dum frykt.

Derfor fortsetter jeg altså å gjøre det jeg i utgangspunktet ikke kan - i håp om at prøving og sikkert mye feiling fulgt av mer prøving skal lede meg dit jeg vil.  

Knasende sukker kan også gi matro

Oj, oj, oj - jeg er finalist i en skrivekonkurranse arrangert av Kvinneguiden og Mills. Tematikken, Matro, er så viktig og noe jeg har jobbet HARDT for å finne tilbake til.

Mitt bidrag kan du lese her.

Og så vil jeg legge til at jeg helst skulle brukt bilder som passet litt bedre til teksten, men jeg sendte inn i hui og hast og fikk ikke tatt nye. 

Jeg har skrevet mer om vekt osv her. Det er på høy tid å få tatt noen nye bilder som viser en stadig sunnere kropp. På det området går det nemlig fremover, og det er bra. Nok om det.  

Her er et utdrag fra teksten:

Selv vokste jeg opp uten å vite at potetene jeg fikk servert til middag hadde høy glykemisk indeks, at fiskebollene inneholdt mer mel enn fisk og at mammas rosinboller var stappfulle av gluten. 

Noe av dette kan, for voksne, være nyttig informasjon.

Mye er bare støy som forstyrrer matro, dreper matglede, skaper usikkerhet og fyller altfor mange hoder med kompliserte kilokaloriregnskap og dårlig samvittighet og stjeler fokus fra langt viktigere ting.

I mangel på bilder av tall og støy - gårsdagens middag på indisk restaurant illustrerer i det minste matglede: 

Du trenger ikke å ha eller ha hatt en spiseforstyrrelse for å kjenne et snev av uro eller stikk av dårlig samvittighet rundt et middagsbord. Jeg lurer på hvor mye tid som går med på å veie og måle og holde regnskap?

Timer. Dager. Uker. Måneder. År. Liv.

Hva skal det egentlig lede til? Helse? Og hva kunne all denne tiden, denne hjernekapasiteten ellers vært brukt på?

Hva vi putter i munnen er viktig. Men heldigvis trenger det ikke kreve enorme mengder tid og hjernekapasitet. Eller mattekunnskap.

Ha en fin uke :) 

Skriv uten filter!

Jeg har snakket om dagbøker tidligere, og for meg har det blitt veldig viktig å tømme hodet for tanker rett etter at jeg står opp.

Tidligere skrev jeg om kvelden, en slags oppsummering av hva jeg hadde gjort og tenkt osv - men det er så mye mer givende å heller fokusere på hva jeg vil ha ut av den dagen som så vidt har startet.  

Jeg pleier å starte med det første som faller meg inn. Det kan være noe så kjedelig som:

I dag må jeg bare... Eller: Jeg er trøtt/bekymrer meg for/gleder meg til....

Men den ene tanken tar den andre og jeg ender alltid opp et helt annet sted enn der jeg startet. 

Dersom du står helt fast kan du stille deg ett av disse spørsmålene for å komme i gang: 

Tar jeg bevisste valg, eller lar jeg meg styre av forventninger?

Hvordan kan jeg prioritere på en måte som føles mer riktig?

Hva lengter jeg etter?

Dersom jeg skulle levd tre parallelle liv – hvordan ville de sett ut?

Hvordan vil jeg føle meg?

Hvem vil jeg bli husket som? En person som alltid… hva?

Dersom jeg kunne hatt en hvilken som helst jobb resten av livet – og alt betalte det samme – hva ville jeg gjort?

Hvilke valg fra fortiden plager meg? Og hvilke feil er jeg redd for å repetere?

Hvordan ville jeg prioritert annerledes dersom jeg visste at jeg ikke kunne feile? Og hva er jeg villig til å gjøre – uten garanti for å lykkes? Eller frykt for å dømmes av andre?

Hva slags liv ønsker jeg å se tilbake på som gammel?

Hvem har gått foran meg og vist at det jeg drømmer om faktisk er mulig? Og hva kan jeg lære av dem?

Eller, for å kjenne på takknemligheten: Hva er godt i livet mitt akkurat nå?

Jeg er obs på å skrive uten å tenke og uten å dømme. Og så minner jeg meg stadig på at ingen skal lese. Noensinne. Det er lov å sutre og være litt smålig. Og det er - enda bedre! - lov til å drømme skammelig stort om fremtiden :) 

Skriv uten filter! 

Og dersom du har lyst til å lese gjennom det du produserer i halvsøvne kan det faktisk hende du får deg en skikkelig overraskelse. Noen ganger soner jeg nemlig helt ut - og noterer ting jeg ikke engang visste at jeg gikk og tenkte på eller drømte om.  

Jeg har skrevet om samme tema her. (Bla til side 4 og 5.) 

Full pupp og grus i knærne

Akkurat nå er jeg keen på å "gi alt" i forbindelse med et nytt prosjekt. Kjøre på, liksom. Isteden gir jeg "bare" veldig mye.

Fordi jeg lærer av mine feil. 

Selvfølgelig er det mer spennende å gi jernet, å kjøre på med full pupp (enten det gjelder dette prosjektet, karakterer på universitetet, trening, et ”perfekt” kosthold, å være hjelpsom, omsorgsfull eller snill-snill-snill), men dersom puppen blir altfor full? 

Vel, da stuper man rett i bakken. (Med mindre det er snakk om silikon. Da blir man bare dritsexy.)

Og mens man stirrer ned i asfalten og plukker grus ut av knærne vil man angre på at man ikke prioriterte ”godt er godt nok” likevel.

Hadde jeg for noen år siden satset litt mindre på ”høye karakterer” og litt mer på hvile, sosialt påfyll, søvn, næring hadde jeg mest sannsynlig fullført arkitekturstudiet.

Mer balanse ville, med andre ord, gitt meg en universitetsgrad og flere gode minner, dypere vennskap og mer glede.

Men balanse var demotiverende.

Balanse var ”halvveis”.

Balanse var uaktuelt.

Jeg skulle jo i mål.

Men hva betyr karakterene i dag?

Ingenting.

Hva fikk jeg ut av å pushe meg for hardt?

Grus i knærne.

Og denne gangen skal jeg hoppe over akkurat det. Ikke ved å gi en halvveis innsats (å nei, jeg er motivert som bare det), men ved ikke å ta på meg skylapper og glemme at det er noe som heter hunder, et sosialt liv og hvile. 

For sånn kommer man seg faktisk i mål. Har jeg erfart. 

Overdramatisering fra under en stein

Nærmer meg endelig mål.

Og da kommer selvfølgelig antiklimakset.

Det er veldig få som har lest manus og likevel føles det som om jeg har eksponert meg for hele verden. Fullstendig tullete og jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men akkurat nå vil jeg helst gjemme meg under noe (ikke egentlig en stein, men kanskje en dyne, kanskje et bord, aller helst bak en hund eller to) - og bare ta en liten pause.

Dette har vært et langt, langt, langt prosjekt som har tatt flere vendinger og jeg kjenner plutselig at jeg er skikkelig, skikkelig sliten.

Jeg prøver ikke å overtale noen til å tro at det å sitte foran en PC eller ligge på gulvet med en kladdebok i seg selv er spesielt utfordrende.

 Her jobber jeg. Mens jeg tar selfier. Ikke bra for ryggen, men bra for sjela.

Her jobber jeg. Mens jeg tar selfier. Ikke bra for ryggen, men bra for sjela.

Men det å liksom ransake seg selv - vel vitende om at dette skal leses og kanskje dømmes av andre - er virkelig utmattende.

Å innrømme at man i perioder har vært både sjalu og misunnelig, bitter og smålig (og hvorfor, i detalj)?

Det koster.

Mulig jeg overdriver fordi jeg er litt stuck i dette mindsettet, men det er litt som å sitte i en sofa med en god venn og dele alt som ellers kan være vanskelig å snakke om. ("Jeg har vært sjalu. Og bitter. Og jeg kjenner fremdeles stikk av misunnelse!")

Og så, når man er ferdig og håper på et lite "jeg også", eller høre hvordan de har det, hva de tenker på om dagen,  så reiser vedkommende seg og forsvinner. Med steinansikt. Uten ett ord. 

Kjente hun seg igjen i det jeg sa på noen måte?

Tenkte han: "så utrolig uinteressant? Hvorfor skal noen orke å høre på dette?"

Who knows?

Jeg aner jo ikke hvem som på sikt kommer til å lese eller hva de kommer til å tenke. Ja, det er en del av greia. Og ja, jeg må slutte å være så ekstremt dramatisk. 

Egentlig bør jeg stanse meg selv her, for dette gjør det jo bare verre, men jeg må bare si at jeg nå fikk dette til å høres ut som en negativ og sutrete bok med masse "problemer" og "mørke hemmeligheter" - men den er ikke det!

Faktisk det motsatte.

Og det får meg jo til å lure på om jeg kanskje fremstiller meg selv i et provoserende godt lys? Kanskje jeg rett og slett skryter av det fine livet mitt? 

OMG. Jeg må bare avslutte. 

Kanskje vil fornuften finne meg under den steinen. Eller bak en av hundene. Selv dette tullet føles som en form for overeksponering akkurat nå. 

Okay, siste ting.

Etter å ha lest gjennom dette rabalderet kan jeg konkludere med at boken ikke bare handler om det som er vanskelig å dele, men også det jeg er stolt av å dele.

Vi kan kalle det balanse.

Eller vi kan kalle det nøyaktig hva det er: LIVET.

Nummer to

Bok nummer to.

Manus er komplett. Altså, det blir nok redigering og sletting igjen, men det er så komplett som jeg får det på egenhånd.

Og vet du hva som foregår nå? AKKURAT nå? To jeg virkelig respekterer leser. Nå. 

Jeg er spent og nervøs. 

Regnskogen er trist og sint. Med god grunn. Jeg skammer meg:

Handlingen er nær (altfor nær?) Og veldig personlig.

Jeg plukker egentlig opp tråden der jeg la den fra meg i 2012, beskriver bokutgivelsen og tilbakemeldingene på "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?" og snakker mye om flyttingen til USA. I starten litt tøft, men etterhvert et sted jeg føler jeg har funnet ro og trygghet.

Dette skulle ikke være en bok om spiseforstyrrelser (og er heller ikke det), men etterhvert som de mer langvarige konsekvensene av anoreksien innhenter meg dukker den jo opp likevel som en irriterende skygge fra fortiden - og kludrer liksom til det jeg håpet at skulle være en helt ny start.

Livet fungerer jo ikke på den måten. Man kan ikke bare sette en strek over det som har vært.

"Ikke som planlagt" handler egentlig om identitet. Om å frigjøre seg fra de forventningene man pleide å ha til hvordan tilværelsen liksom "måtte" være. Om å bli kjent med seg selv. Og om å skape et liv man liker.

Nå, mens folk (og det inkluderer en konsulent) leser, skal vi jobbe med baksidetekst og omslag.

Og så venter det sikkert en grundig redigeringsrunde før alt sendes til språkvask.

 Notater flyter over på kontoret mitt og jeg har null oversikt over hvilke utkast de ulike sidene tilhører - men tør likevel ikke kvitte meg med dem. Enda.

Notater flyter over på kontoret mitt og jeg har null oversikt over hvilke utkast de ulike sidene tilhører - men tør likevel ikke kvitte meg med dem. Enda.

Dette har vært en langt vanskeligere prosess enn boken om anoreksi. Kanskje fordi jeg har stått mer i det jeg skriver om. Tidligere kunne jeg jo se tilbake og beskrive en person jeg delvis ikke kjente meg igjen i. Jeg kunne separere meg fra hvem jeg var og beskrive med en avstand jeg nå ikke har hatt. Kanskje føles dette derfor mer personlig?

Uansett. Jeg er spent på hva som skjer videre. Det eneste jeg vet er at boken er skrevet ærlig og med de beste intensjoner. Og den vissheten gjør alt litt tryggere. 

Bære vekt og bære liv

Tusen takk for fine tilbakemeldinger på mitt forrige innlegg. Jeg var veldig i tvil om det var riktig å dele eller ei - men det traff enkelte på den måten jeg håpet, og det er jo bra :)

Det er aller siste innspurt med manus - i denne omgang. Jeg venter på svar på et par ting og så skal alt sendes vekk. Ut av mine hender for en stund. 

Er veldig nervøs og skal skrive mer om hva boken egentlig handler om. Og dele litt tekst som ble slettet.

Er glad jeg skiftet vinkling, for når jeg leser det "gamle" mot det "nye" er det en enorm forskjell. Det er som om jeg endelig klarte å ta et skritt til siden og se meg selv utenfra, å virkelig dykke dypt, som det så klisjéfylt - men fint! - heter.

Ellers så har jeg lastet ned Pia og psyken etter anbefaling her - og takk, for en bra podkast!

 Lånt fra Aftenposten. Randi Matlands illustrasjon til "Det skjer noe med gravide om dagen" av Finn Skårderud.

Lånt fra Aftenposten. Randi Matlands illustrasjon til "Det skjer noe med gravide om dagen" av Finn Skårderud.

Jeg leste nettopp Martine Lunders artikkel i VG om flate mager og små babyer - blant annet inspirert av Finn Skårderuds "Det skjer noe med gravide om dagen" (en del av hans viktige og fine artikkelserie for Aftenposten) - og jeg synes det er så bra at man fokuserer på dette:

Det finnes ingen mal på hvordan man skal se ut som gravid, og det kan være mange grunner til at man er slank eller har liten mage gjennom et helt svangerskap.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i det.

Det som er skremmende er hvis vi har en trend hvor utseendehysteriet før og etter en graviditet skal overskygge alt det som tross alt er mye viktigere.

 Det måtte komme. Jeg har ingen baby å illustrere med. Men Ducky som valp.  Klarer ikke dy meg.  Trenger ikke dy meg.  Vil heller ikke dy meg.

Det måtte komme. Jeg har ingen baby å illustrere med. Men Ducky som valp.

Klarer ikke dy meg.

Trenger ikke dy meg.

Vil heller ikke dy meg.

De siste årene har jeg jo blitt kjent med en del leger og har hørt det jeg betegner som skrekkhistorier. Blant annet om de som ber om keisersnitt en måned før termin - for å slippe vektøkning på tampen. (Noe de selvsagt ikke får innvilget, jeg tipper/håper de heller henvises til psykolog.)

Jeg forstår heller ikke begrepet om å "få tilbake kroppen sin" - som om den er noe man mistet på veien. (Og jeg skjønner at det også kan handle om å få være alene i seg selv, men jeg referer til muligheten til å stramme opp og fikse på alle "skader".)

 Mer valp. Lydig allerede fra dag én. Grunnen til persiennene er at vi bodde i 10 etasje, det var førti grader ute og verandaen hadde et rekkverk i glass. Og jeg har, som du vet, angst.

Mer valp. Lydig allerede fra dag én. Grunnen til persiennene er at vi bodde i 10 etasje, det var førti grader ute og verandaen hadde et rekkverk i glass. Og jeg har, som du vet, angst.

En venninne fikk høre at hun var så flott FORDI man bakfra ikke engang kunne se at hun var gravid! Hun bar jo vekten "kun" på magen. Ingenting galt i det, men hvorfor er det en større prestasjon eller flottere enn noe annet? Som hun selv sa var det ikke akkurat en bragd fra hennes side, ei heller noe å være stolt av sammenlignet med at hun faktisk bar frem et liv. 

Nå venter manus. Der skriver jeg også litt om babyer. Om enn ikke mine egne.

Rumpe mot rumpe - og hår (som i frisyre)

I dag har jeg skrevet om det å uttrykke hvem man er gjennom klær - delvis i sammenheng med at jeg jobber hjemmefra med to hunder som nærmeste kolleger.

Da passet det jo fint at den ene presset rumpa si tett inntil min mens jeg skrev, og at jeg fikk dette bildet:

Som du ser var jeg sminket pent og nøye og hadde brukt lang tid på frisyren. Zoomer du inn på panna mi (noe jeg anbefaler deg å gjøre) ser du også litt ekstra pels fra en av hundene.

 Fra forrige uke. Helt annen frisyre.

Fra forrige uke. Helt annen frisyre.

For et par år siden hadde jeg en fin samtale med en som sjelden eller aldri sminket seg. Hun fortalte at mange trodde hun hadde sterk selvtillit, at hun var så trygg på seg selv at det ikke var nødvendig. Sannheten var egentlig det motsatte.

Akkurat som jeg pleide hun å føle at hun liksom ikke var pen nok. Eller god nok. At det liksom ikke var noen vits. 

En periode var jeg redd for å gjøre en effort fordi jeg trodde folk ville le og tenke: "stakkars henne, hun prøver så hardt, men får det ikke til."

Da var det bedre å gi F***, tenkte jeg.

Men ved å gjøre det fortalte jeg meg selv at jeg ikke fortjente å se fint ut - og det gjør jeg jo.

Jeg kommer aldri til å bli en fashionista eller bruke mange minutter (eller timer?) på badet, jeg bruker sjelden sminke til hverdags og legger ikke identiteten min i hvordan jeg ser ut - MEN jeg synes det er gøy å kunne kle meg akkurat som jeg føler for uten å tenke at jeg er for gammel. Eller for ung. Eller for kort. 

Jeg synes det er gøy med svarte linser jeg kjøpte i Tokyo. Og tatoveringer. Og jeg elsker å farge og klippe håret mitt.

Rødt og kort og peach og langt.

IMG_6482.JPG

Dessuten, når jeg er så vant til å se meg selv uten sminke er det ekstra gøy de gangene jeg går bananas med mascaraen.

Konklusjonen på teksten var egentlig at det er fint å uttrykke hvem man er gjennom hvordan man kler seg. Ikke nødvendigvis hele tiden, men sånn stort sett.

(Stort sett, ja. for hva dagens antrekk med et touch av hundehår og sikkel sier om meg vil jeg nemlig helst ikke tenke på.)

Meningen med livet - illustrert av smultringer

Et lite tekstutdrag fra boken. Som jeg har fjernet fordi den har blitt langt mer personlig og er skrevet med en annen vinkling. 

Uten kontekst faller det litt flatt. 

Og fordi jeg ikke har bilder av verken levende lopper eller antikviteter, hjemmebakte brød eller meningen med livet fanget i ett øyeblikk blir det et par smultringer som i teorien kunne vært solgt på en kafé. 

Er forventningene dine nå så høye at du bare må lese videre?

(Ikke? Merkelig.) 

 Donuts stepper inn som hjemmebakte brød. 

Donuts stepper inn som hjemmebakte brød. 

En jeg kjenner godt har i mange år drømt om å åpne en kombinert kafé og brukthandel. Hun vil selge egne malerier, hjemmebakte brød, oppussede antikviteter og syltetøy laget av epler fra egen hage:

”Gjestene kan jo bare reise seg etter en god lunsj og kjøpe med seg stolen de har sittet på!” har hun sagt flere ganger. Ofte med viftende armer. 

En gang jeg var med henne på et loppemarked fant hun titalls gjenstander hun visste nøyaktig hvordan hun ville behandle – pusse ned, male om, sette sammen på en ny måte. Men hva gjorde hun med stolene og klesstativene og trauene og hyllene?

Hun satte dem tilbake på plass. Med et sukk. For hun var allerede fast bestemt på at det hun kaller ”Krimskramseriet” aldri vil bli realitet.

Jeg er ikke en av de som mener at alle med en lignende drøm skal si opp jobben de mistrives i for å finne sin helt unike mening, følge hjertet og leve opp til potensialet sitt. Uten sikkerhetsnett. Ikke bare kan det være uheldig, et sånt fokus blir slitsomt. Og er meningen med livet at vi skal jage etter noe stort og skinnende? En overordnet oppgave vi fullt og helt skal dedikere oss til?

Noen har alltid visst at de skal bli lege eller politiker eller kunstner eller hjelpearbeider – og resten av oss prøver og feiler og prøver igjen og leter etter oss selv i ulike jobber og studieretninger i håp om at alt skal klaffe, at det plutselig skal bli klinkende klart at det selvfølgelig er dette vi skal dedikere oss til.

Men må vi elske jobben vår? Må vi utrette noe konkret og aller helst ekstraordinært? Må vi brenne for en hobby vi potensielt også skal kunne leve av – og dermed leve opp til klisjéen om å slippe følelsen av å jobbe resten av livet?

Jeg tror ikke det.

Men vi vet hva som engasjerer oss og hva er vi nysgjerrige på. Hva som gjør oss forbanna og gira. Hva tenker vi på når vi soner ut på bussen eller halvsover på en lang flytur? Hvilken fantasi flykter vi til når hverdagen føles overveldende? Hva enn som får oss til å vifte med armene trenger ikke være noe stort og altoppslukende. Det trenger heller ikke være et yrke – men noe som gjør at morgendagen føles viktig. Ikke at den bare er en tilfeldig dag i en lang rekke dager som ikke skiller seg fra hverandre.

For det handler ikke nødvendigvis om å bli millionær eller vinne en fredspris eller ha eget talkshow eller styre et land. Men om å føle at vi gjøre noe som er viktig. Det kan være å oppdra et barn, dyrke egne grønnsaker, være en god sjef – eventuelt å stå på en scene eller dele et budskap. Jeg tror at livet føles meningsfylt når vi kjenner oss selv såpass godt at vi vet hva som gir glede og påfyll, og at vi bevisst prioriterer dette fremfor hva vi må eller bør.

Etter så mange år med nettopp den innstillingen fulgt av sykdom og en følelse av at livet var meningsløst er jeg redd for å forlate verden full av ”hvis jeg bare…”-tanker. Håpløsheten er nå erstattet av en tro på at det er en grunn til at jeg, som alle andre, lever. Og at den er langt større enn å krympe personligheten og intellektet og potensialet mitt i takt med kroppen. Innenfor fornuftens grenser skal ikke frykten for å ta for mye plass eller mislykkes hindre meg i å utforske ideer og gripe muligheter. For det aller meste kan på et eller annet vis og på et eller annet tidspunkt fungere. Vi kan pusse opp ”lopper” i helgene og vi kan ta et kveldskurs i coaching og vi kan skrive hver morgen før jobb og vi kan undervise bekjente i yoga på lørdager – inntil vi enten bestemmer seg for at dette må forbli en hobby.

Eller til vi føler oss klare til å satse litt mer.

Og litt mer.

Og mer.

Og til slutt kanskje – men ikke nødvendigvis – alt.